Professor Astrid Nøklebye Heiberg om konsekvenser av teknologisk utvikling:

– Det farligste er likegyldigheten

– Teknologi i seg selv er verken god eller vond. Den kan både brukes og misbrukes – og det gjør vi. Derfor trenger vi kjøreregler. Vi må hindre at teknologi misbrukes. Vi må definere hvem som skal treffe valgene på vegne av samfunnet og hvordan slike valg skal treffes.

I sitt innlegg "Teknologisk utvikling og konsekvenser for mennesket og samfunnet" på Forskningens dag den 20. oktober, løftet professor Astrid Nøklebye Heiberg fram sentrale etiske problemstillinger knyttet til teknologisk nyvinning. Hun er bl.a. styreleder i Senter for medisinsk etikk.

Illustrert med eksempler fra medisinens verden, trakk Heiberge fram følgende grunnleggende spørsmål: Hvor nyttig er nyvinningen? Bedrer den funksjonen? Reduserer den lidelse? Redder den liv? For hvem er den nyttig? Gjelder det få eller mange? Gjelder det en bestemt aldersgruppe, sosial gruppe, kvinner eller menn?

Hvilke kostnader fører den med seg? Er den dyr? Er det brukeren eller samfunnet som skal betale? Er dette en investering, en løpende eller økende utgift, eller medfører det en kostnadsreduksjon?

Fortrenger nyvinningen noe annet som er viktig? Hvilke økonomiske ressurser konkurrerer den om? Trekker den til seg særlig mye ekspertise, slik at helsepersonell prioriterer denne virksomheten på bekostning av andre nyttige oppgaver? Trekker den oppmerksomheten bort fra andre viktige samfunnsoppgaver.

Antibiotika og kunstig hjerte

– Det fins mange eksempler på god og dårlig bruk av teknologi. Antibiotika er et eksempel på god bruk av teknologi i betydningen teknologi som har vært til nytte og glede for mennesket både som enkeltindivid og for samfunnet i større sammenheng. De forsøk som ble gjort i USA med kunstig hjerte i 1980-årene, er derimot et eksempel på dårlig bruk av teknologi. Dette var svære maskiner der pasienten knapt kunne røre seg. Han fikk en elendig livskvalitet og kort overlevelsestid. Behandlingen var uhyre kostbar, og ble oppfattet som et rent prestisjeprosjekt som utelukkende var til glede for den som eksperimenterte med det, sa Heiberg.

Hvordan hindre misbruk?

Astrid Nøkleby Heiberg pekte på at etikk er fellesbetegnelsen på studiet av prinsippene for valg mellom riktig og galt. Her kan det skjelnes mellom

• nytteetikken – det moralsk riktige er det som fører til mest mulig nytte for flest mulig mennesker
• pliktetikken – i tillegg til konsekvensene, må vi også vurdere om handlingene er gode eller dårlige i seg selv når vi vurderer om en handling er moralsk riktig
• dydsetikken – det moralsk riktige er de valg som et moralsk høyverdig menneske tar

– De etiske problemstillinger vi står overfor, f.eks. når det gjelder bruk og misbruk av transplantasjonteknikker, befruktningsteknikker og genteknologi, er for kompliserte til å la enkle grunnprinsipper som nytteprinsippet eller pliktprinsippet ligge til grunn for de valg man tar. Generelle normer er alltid mangetydige, og derfor lite nyttige i den konkrete valgsituasjon. Vi må lage en syntese, og da mener noen at man kanskje kan bruke dydsprinsippet i tillegg, nemlig å stole på det dydige, moralske menneskets vurderinger, der alle kryssende hensyn blir veiet mot hverandre, sa Nøkleby Heiberg, som understreket at normer og verdier ikke er absolutte fenomener. De er også historisk og sosialt betinget.

– Vi har ikke nødvendigvis de samme grenser mellom rett og galt nå som for 10–15 år siden, og om 10–15 år igjen vil vi kanske ønske andre grunnregler enn dem vi setter opp i dag, framholdt hun.

Hvem skal bestemme?

Kjøreregler for hva som er rett og galt må bestemmes før de som skal foreta valg er inne i situasjonen selv. Og det skal herske uvitenhet om hvorvidt konsekvensene noen gang kan være av betydning for den som selv lager reglene.

– I Norge har vi en grunnfestet tillit til demokrati og folkestyre. Og nettopp fordi folkestyret er en omstendelig og tungrodd prosess, lar det seg ikke manipulere av noen bestemt gruppe. Demokratiet omfatter oss alle, og ingen kan stille seg utenfor og si at dette angår ikke meg.

Forskningsetiske komiteer

I Norge har vi tre forskningsetiske komitéer: NEM- den nasjonale forskningsetiske komite for medisin, NENT – den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitenskap og teknologi, og NESH – den nasjonale forskningsetiske komite for samfunnsvitenskap og humanistiske fag. Komitéene, som vurderer hva som skal være tillatt og forbudt å utforske, bygger på demokratiprinsippet og er satt sammen av både eksperter og folkevalgte legfolk.

Under disse komiteene finnnes det igjen regionale komiteer. I tillegg har vi Bioteknologinemnden, som spesielt tar for seg konsekvensene av bioteknologisk forskning for samfunn og miljø.

– Mange komiteer, kanskje, i et lite og gjennomsiktig land som Norge. Men det viser at vi tar de forskningsetiske spørsmål på alvor, sa Astrid Nøkleby Heiberg.