Nobelprisen som "Glapp"

I norske og utenlandske forskningsmiljøer er det mange som reagerer på begrunnelsen for tildelingen av årets Nobelpris i kjemi. Amerikaneren Kary B. Mullis, som deler årets pris med Michael Smith, har fått prisen for å ha oppfunnet den såkalte PCR-metoden. Men prinsippene for dette var både funnet og lagt fram av nordmannen Kjell Kleppe allerede i 1969 – 14 år før Mullis sier å ha gjort sin oppdagelse.

– Hvis Kjell Kleppe hadde levd, er det et spørsmål om ikke hans innsats også hadde måttet verdsettes, sier Ruth Kleppe Aakvaag til Forskning.

Kleppe Aakvaag, som er sekretariatslederen for Bioteknologinemnda i Norge, var gift med professor Kjell Kleppe som døde i 1988. De arbeidet sammen ved tidligere Nobelprisvinner H. Gobind Khoranas berømte Institute for Enzyme Research ved University of Wisconsin fra 1968 til 1970. Og det var her Kjell Kleppe kom fram til og beskrev prinsippene for den nå så viktige PCR-metoden. Metoden har gjort det mulig å kopiere bestemte DNA-sekvenser på en enkel og effektiv måte.

Burde delt

Ruth Kleppe Aakvaag er meget forsiktig i sine uttalelser, men understreker at Kjell Kleppe ville tatt dette tungt dersom han hadde opplevd dette.

– Jeg har ingen innvendinger mot at Mullis får prisen for hvordan han trakk fram PCR og videreutviklet metoden til det nyttige redskap det er i dag. Her har han gjort en stor og viktig innsats. Men jeg reagerer på at det i begrunnelsen vises til at han har oppfunnet prinsippet. Det har han helt klart ikke gjort, sier Kleppe Aakvaag. Hun viser bl.a. til at tidligere Nobelprisvinner Arthur Kornberg i en artikkel i "Science" i februar 1991 understreket at prinsippene for PCR var oppdaget og beskrevet allerede tidlig på 1970-tallet, og at det var offentlig kjent. Kornberg refererte til en 20 siders artikkel i Journal of Molecular Biology i 1971, der både Kjell Kleppe og Khorana var blant forfatterne.

– Hva skyldes dette? Har ikke pristildelerne gjort leksen sin?

– Det har jeg ingen kommentar til. Men det er helt klart at prinsippene som PCR-metoden bygger på var kjent, og det er godt å vite at både norske og amerikanske fagmiljøer er helt entydige i sin vurdering av dette, sier Kleppe Aakvaag.

Professor Hans Prydz ved Universitetet i Oslo støtter denne framstillingen, og mener det er påfallende at pristildelerne har kreditert Mullis for "oppfinnelsen" av PCR-metoden.

– Slik sett, ville det i det i det minste ha vært naturlig om Mullis og Kleppe delte prisen, selv om det nå selvfølgelig er uaktuelt, sier Prydz.

Plikt

Ruth Kleppe Aakvaag legger ikke skjul på at det vakte en del reaksjoner da hun fikk rede på at årets Nobelpris var tildelt Mullis.

– Det jeg har reagert sterkest på er egentlig Kary Mullis' egen beskrivelse av hvordan han "oppdaget" prinsippet for PCR. I april 1990 fortalte han i en artikkel i tidsskriftet "Scientific American" hvordan PCR-metoden dalte ned i hodet hans under en biltur i ørkenen med armen rundt sin kjære. Men det alvorlige er jo at han ikke referer klart til tidligere arbeider. Man har plikt til både å kjenne og refere til vitenskapelige arbeider som er gjort før. I vitenskap står man alltid på andres skuldre.

Men det hender selvfølgelig at noen glemmer. Det er mulig at arbeider som er gjort 10–15 år tidligere, og før den teknologiske utvikling gjør det mulig å anvende prinsippene til noe praktisk, kan havne i glemmeboka. Det kan være vanskelig å forstå hvordan situasjonen er i et forskningsfelt i pionertiden og hvilke kummerlige teknologiske forhold som hersket da. Den gang måtte alle enzymer og radioaktivt merkede forbindelser isoleres og syntetiseres i laboratoriet, ingen firmaer sto klare med leveranser. Et lite polynukleotid kunne ta to år å syntetisere kjemisk, og med svært lite utbytte. I dag vil en maskin lage den samme forbindelsen i lunsjpausen. Det kan sammenlignes med det å semaforere en beskjed fra Bergen til Oslo i stedet for å sende den med fax.

– Tror du at Kjells arbeider er glemt?

– Jeg tror ikke det. Den gruppen som arbeidet med dette var veldig liten, og selv om man senere har gått i ulike retninger, er det klart at alle visste hva alle gjorde.

"Bevisene"

Allerede 18. juni 1969 la Kjell Kleppe under en Gordon-konferanse i New Hampshire fram sine oppdagelser.

– Kjell la fram forskningsresultater som viste to runder av det som vi kalte "repair replication", som er prinsippet for det som senere ble kalt PCR: Et lite syntetisk DNA ble duplisert ved bruk av to primere og DNA-polymerase. Deretter ble reaksjonsblandingen varmet opp, ny primer og nytt enzym ble tilsatt, og det ble laget fire kopier. Igjen må man ha klart for seg at de kjemisk syntetiserte primerne var meget kostbare molekyler. Det fantes på den tiden ikke nok primere i verden til at dette kunne bli en praktisk anvendbar metode for å multiplisere opp DNA, sier Ruth Kleppe Aakvaag.

I et intervju med NRKs "Verdt og vite" har dessuten Arthur Kornberg kommet med en meget interessant opplysning. Stuart Linn, professor ved Berkeley University, deltok på denne Gordon-konferansen. Linn brukte Kjells figurer fra dette foredraget i sin undervisning - og en av studentene var nettopp Kary B. Mullis.

Godt eksempel

– Denne historien er et svært interessant eksempel på forholdet mellom avansert grunnforskning og teknologisk utvikling. Idéen kunne ikke få praktisk anvendelse før de som utviklet avanserte instrumenter kom på banen. Det viser hvor viktig det er at de teknologiske miljøene har nær kontakt med grunnforskningen, så å si holder dem i frakkeskjøtene. Uten nye enzymer og utstyr ville vi ikke hatt de følsomme metoder for diagnose og identifikasjon som PCR gir oss i dag. Jeg synes det alene kunne være begrunnelse nok for en Nobelpris, sier Ruth Kleppe Aakvaag.

 

– Håvard Simonsen