Norges forskningsråd
  Bladet "Forskning" nr 2 -1993 Til Forsiden    Totaloversikt

Gedigent romlaboratorium påviste gravitasjonsbølger

I 1974 oppdaget professor Joseph H. Taylor jr. og hans forskerstudent Russel A. Hulse et "gigantisk romlaboratorium" som ville fått gode, gamle Albert Einstein til å juble.

Ved hjelp av det 300 meter store radioteleskopet ved Arecibo-observatoriet på Puerto Rico, fant de en såkalt dobbeltpulsar 16.000 lysår borte. Allerede fire år senere hadde de ved hjelp av dobbeltpulsaren indirekte bekreftet Einsteins teorier om gravitasjonsstråling, og for dette får de årets Nobelpris i fysikk.

– Taylors og Hulse' oppdagelse er for en astrofysiker meget viktig, og for en relativist uhyre viktig. Oppdagelsen spiller en enorm rolle for gravitasjonsteorien, sier førsteamanuensis Rolf Stabell ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Stabell var selv til stede under det såkalte Texas-symposiet i München i 1978 da Taylor og Hulse la fram sine resultater.

– Man har i 30 år forsøkt å påvise gravitasjonsstråling ved å måle slik stråling direkte her på jorden, men det er det ingen som har greid til nå. Hadde noen gjort det, ville nok de fått Nobelprisen. Men Taylors og Hulse' indirekte bevis for at gravitasjonsstråling eksisterer, er et bitte lite steg på veien mot et fortsatt uløst problem, nemlig hva gravitasjon egentlig er, sier Stabell.

En pulsar er en nøytronstjerne med bare 20 kilometer i diameter som roterer hurtig rundt sin egen akse. Det spesielle ved pulsaren som Taylor og Hulse oppdaget, er at den beveger seg i en bane rundt en annen nøytronstjerne – en dobbeltpulsar der begge nøytronstjernene har en masse som er 1,4 ganger solens. De beveger seg i forhold til hverandre med en nøyaktighet på linje med de beste atomklokker i verden, og dermed hadde forskerne fått et revolusjonerende "romlaboratorium", der de kunne prøve Einsteins almenne relativitetsteori og alternative teorier om tyngdekraften.

Allerede i 1916 forutsa Einstein at masser som beveger seg i forhold til hverandre, sender ut energi i form av gravitasjonsbølger. Systemet tappes for en tilsvarende energi, og dette skal i teorien påvirke pulsarens bane. Avstanden mellom de to stjernene minker og banehastigheten øker. Det er dette Taylor og Hulse har klart å påvise. Det er så godt samsvar mellom deres observasjon av stjernenes banehastigheter og de teoretiske beregningene, at oppdagelsen framstår som et indirekte bevis på at det her blir avgitt energi i form av gravitasjonsstråler.

 

– Håvard Simonsen

 

   
Fritekstsøk i Forsknings arkiv


Arkiv
Notiser
Kalender
Bladet Forskning




Forskningens dag: "Alle" var der...
Redaksjonelt: Grønn mulighet, men...
Professor Astrid Nøklebye Heiberg om konsekvenser av teknologisk utvikling: Det farligste er likegyldigheten
Fra forskning til politikk
Gen(i)er fikk medisinprisen
 
Historisk økonomipris
Nobelprisen som "glapp"
 
Millioner av kopier på en-to-tre
Gedigent romlaboratorium påviste gravitasjonsbølger
PCR-teknikken – patentstrid og big business
Forskermobiliteten er for lav: Fem millioner til mobilitetstiltak
Forskermobiliteten er for lav: Sped start – fet framtid
Portrett: En veiviser i klimapolitikken
Europeere mer skeptiske enn amerikanere til forskning og teknologi
Ole Harbitz vil intensivere strålevernforskningen
Hvordan står det til med likestillingen mot tusenårskiftet: Backlash i Norge?
Viktig pådriver
Hans Christian Bugge med epilog for SMU: – Dette er bare begynnelsen
Tareskogen – en nærings- eller miljøsak?
Forskning for felleskapet
"Lærlingen" Audun møtte legenden Thor Heyerdahl
 
 
    Innhold dette nummer   Totaloversikt
  Denne siden ble oppdatert 13.12.1999 av PDC Tangen
 
Norges forskningsråd   Bladet Forskning

Norges forskningsråd
forskning@forskningsradet.no