Hvordan står det til med likestillingen mot tusernårsskiftet?

Backlash i Norge?

"Backlash i Norge?" stod det på innbydelsen til den store konferansen om "kvinner i 90-åra", som ble arrangert i Oslo 25. og 26. oktober. Spørsmålet henspilte på amerikanske Susan Faludis bok om likestillingens nedtur i USA i 1980-åra, og hensikten med konferansen var å få en oversikt over hvor vi nå står i likestillingsarbeidet i Norge, ikke minst med tanke på det tusenårsskiftet som nærmer seg.

Konferansen ble arrangert av Likestillingsrådet, Sekretariatet for kvinneforskning i Norges forskningsråd og Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo, og var slik sett det første store arrangement hvor Norges forskningsråd kom på banen for å formidle kunnskap om kvinnekår i dagens Norge. Konferansen samlet hele 900 deltakere, mange av dem kvinner som arbeider med likestillingsspørsmål rundt om i offentlig sektor og i politiske organisasjoner, pluss studenter, forskere og journalister, og et alminnelig interessert publikum. Både oppslutningen og den store mediedekkingen – med helsider i mange av de store dagsavisene og NRK og TV 2 på plass – vitner om at spørsmålet om makt- og arbeidsfordelingen mellom kjønnene fortsatt har sprengkraft i seg.

Jo flere skilsmisser, jo mer lykke

At bildet er broket, ble bekreftet av de mange innleggene på konferansen, både i foredragene og under panelutspørringene som innledet og avsluttet konferansen. For visst har det skjedd store endringer de siste par tiår. Med kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet er ikke minst forsørgelsesekteskapet blitt en utdøende institusjon. Nå kan mange kvinner våkne om morgenen, kikke på ektemannen ved siden av seg i sengen og spørre seg om hun faktisk har lyst til å leve sammen med ham resten av livet. Er svaret nei, kan det få konsekvenser. "Er vi blitt lykkeligere?" ble professor Hanne Haavind spurt i panelutspørringen, tenk på alle skilsmissene! Og Hanne Haavind provoserte: "Jo, flere skilsmisser, jo mer lykke!". Rett og slett fordi kvinner ikke må være gift lenger, hvis de ikke vil. Og hvorfor feirer vi ikke de positive nyvinningene? tilføyde hun. Eksempelvis utformes det i disse år for første gang en farsrolle av og for menn som ikke lever sammen med sine barn, men likevel fortsetter å være fedre. Det er nytt og usett i historien, og mange får det til. Det burde interessere oss mer.

På den annen side fikk tilhørerne flust med eksempler på hvor labile endringene er, og hvor vanskelig det er få et grep om hva som skjer. I mediene ser det eksempelvis ut som om kvinneandelen nå har stabilisert seg rundt 30 %, det være seg enten en regner journalister, eller de medvirkende totalt. Men finregner en og ser på kvinnenes andel av den samlete taletid i NRK for eksempel, har den gått ned, parallelt med økningen av kvinnelige journalister og andre medvirkende. Og tror en at målet er nådd og pensjonerer "vaktbikkjene", ja, så blir alt forbløffende fort som det "alltid" har vært. Eksempelvis fikk tilhørerne høre om NRKs lokalavdeling i Buskerud som scoret bra på en likestillingsundersøkelse i 1988, og deretter "slappet" av, med det resultat av kvinneandelen sank dramatisk, og jumboplassen ble inntatt i 1991. Kanskje skal det ikke alltid så mye til for å få kvinnene mer fram, men det skal heller ikke mye til før de puffes ut igjen. Og det er forbløffende vanskelig å oppfatte noenlunde presist hvilken plass kvinner faktisk får og inntar. Nærmer taletidsfordelingen seg 40–60% i mennenes favør, opplever radiolyttere og TV-tittere det som om kvinnene er totalt dominerende. Mon ikke noe tilsvarende gjelder i forskningens møteverden?

Det hele og litt til

"Angrer du på noe?" ble Kjell Magne Bondevik spurt under den avsluttende panelsekvensen. Og Bondevik angret på at partiet ikke hadde interessert seg mer for de endringer som har skjedd med kvinnenes inntog i utdannelsessektoren og på arbeidsmarkedet generelt. Med Senterpartiet og Kristelig folkeparti som nye "dukser" når det gjelder kvinnerepresentasjon på Stortinget virker det som om det nå er bred enighet over hele det politiske spektrum om at kvinner bør ha en plass nesten på linje med menn både i arbeidsliv og i det politiske liv. Nesten, fordi det var slående hvor sterkt mange av mennene i siste panelsekvens betonte kvinnenes særansvar på så å si alle områder. Kvinner må selv sørge for å komme tungt inn på tradisjonelt mannsdominerte felt og markere seg der, men kvinner må også ta hovedansvaret for at tradisjonelt kvinnedominerte områder oppvurderes og får sin andel av samfunnsressursene.

"Hvorfor kommer ikke de velutdannete kvinnene til det private næringsliv", spurte Terje Osmundsen. "Først når kvinnene for alvor kommer inn i medisinsk forskning, kan vi regne med at kvinners hverdags.– og slitasjesykdommer får den oppmerksomhet som trengs," mente professor Kåre Molne. Flere kvinner må inn i toppolitikken, ble det hevdet fra panelets politikere. Og kvinner må drive mer lobbyvirksomhet overfor Stortinget, ellers glemmes de når viktige meldinger utformes og behandles.

Mediefolkene etterlyste flere kvinnelige ledere osv. osv. Med andre ord skal kvinner gjøre alt menn gjør og samtidig fikse resten, inklusive ansvaret for hjemmetjenestene. For ingen hadde noe svar på hva en gjør med det nye fenomen som ble kalt "60-timers mannen", han som også i småbarnstiden er bundet på hender og føtter utenfor hjemmet. Kanskje behøver en ikke ha så velutviklet sans for humor for å bli slått av tanken om at det må være noe galt med den demografiske fordelingen av kvinner og menn i samfunnet? Mon ikke det burde vært 40-60% i kvinnenes favør? Eller 30–70% for den del. Backlash i Norge? Nei, det har vi ikke, mente mange. Men travelt skal det nok bli for kvinnene når vi nå beveger oss fram mot og over tusenårsskiftet.

 

Har fått kvinneforskningen fram i lyset Aftenpostens journalist Jenny Lippestad skriver om kvinneforskning og kvinner i forskning, mer – og kanskje bedre – enn noen annen. Hun har synliggjort og fått kvinneforskning og kvinnelige forskere inn i avisspaltene, presentert, popularisert og dermed gjort det tilgjengelig for folk flest. Lippestad fikk Årets journalistpris fra Sekretariatet for kvinneforskning i Norges forskningsråd under konferansen "Backlash i Norge?". Dette er tredje år på rad Kvinnesekretariatet deler ut sin journalistpris. Tidligere priser har gått til Astrid Brekken i NRK og Bente Thoresen i Klassekampen.