Tullinger, skrullinger og skumlinger

Hvordan er psykisk utviklingshemmede og "originaler" blitt oppfattet av folk flest opp igjennom tidene? Hvilke minner og erfaringer sitter folk igjen med, etter møter med mennesker som var annerledes?

BEDRING? — Man kan ikke si at det var verre eller bedre å være "annerledes" i gamle dager enn i dag, sier professor Barbro Sætersdal. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

Professor Barbro Sætersdal ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo har tatt i bruk en uvanlig og spennende metode for å få svar på disse spørsmålene. I samarbeid med Norsk etnologisk granskning (NEG), har hun samlet inn folkeminneskildringer fra ulike deler av Norge. Informantene ble bedt om å besvare ulike spørsmål, og gi detaljerte og konkrete beskrivelser av sine møter og erfaringer med mennesker som var annerledes. Dette resulterte i et materiale på 600 sider, noen elegant nedskrevet på PC eller skrivemaskin, andre skrevet på dialekt og med skjelvende hånd.

Den eldste fortelleren var født i 1896, den yngste i 1980. Felles for de fleste er at de hadde sin barndom før velferdsstatens gjennombrudd. – En hel del av fortellingene beskriver mennesker i dyp fattigdom. Mange skildrer det nedverdigende i legdsystemet og andre private og offentlige hjelpeordninger. Konteksten kan være grufull og skremmende, men også inkluderende, og vitne om menneskelighet og generøsitet, sier Sætersdal. Hun forteller om familien fra Lofoten som levde i fattigdom under krigen, men likevel tar en jente med Downs syndrom i forpleining: "Familien hennes kom med en fiskebåt, krigsevakuert fra Loppa. De hadde seks barn. Mine foreldre tok heim det barnet som var mest forkomment. Hun var lusete og sår, og tydelig vanstelt."

Ikke representativt

Sætersdals forskningsprosjekt er utradisjonelt på så mange måter. Fortellingene er mangfoldige, og derfor er også tolkningene blitt mangfoldige. Fordi historiene er så forskjellige både i omfang og dybde, har hun ikke funnet det naturlig å lage noen statistikk over materialet. Fortellerne utgjør ikke et representativt utvalg av den norske befolkningen; bønder, lærere og eldre kvinner er overrepresentert. – De blir mer representative hvis vi ser på fortellingene som vitnemål om opplevelser "i manns minne" fra et forsvunnet Fattig-Norge. Da blir overvekten av eldre mennesker og bønder et pluss, og fortellingene representative for det gamle norske jordbrukssamfunnet. Lærernes erfaringer er viktige fordi de har sett generasjoner av barn komme og gå, og fordi de er vant til å lytte og observere, sier Sætersdal.

Bedre eller verre?

Dette er første gangen det er foretatt en innsamling av folkeminner om psykisk utviklingshemmede. Det man vet om dem, kommer veldig ofte fra stortingsmeldinger, historiske dokumenter eller politisk litteratur. Gjennom minnearbeidene har Sætersdal fått presentert den ikke-offentlige historien om livet til disse menneskene. – Bildet er veldig blandet. Man kan ikke si at det var bedre eller verre å være "annerledes" den gangen enn det er i dag. Den materielle bostandarden er utvilsomt blitt bedre. Gjennom HVPU-reformen og nedbyggingen av psykiatrien har de som før var bortgjemt, nå fått sine egne boliger. De usynlige er igjen blitt synlige. Men har vi egentlig plass for disse menneskene i en hverdag hvor vi jager etter å bli vakrere, mer begavet, mer trendy og få mer penger? Hvor inkluderende er vi i vår omgangskrets og vårt nærmiljø?

Sætersdal spør seg om ikke de gamle bygdetullingene, skrullingene og skumlingene, til tross for fattigdom og fordommer, likevel var mer aksepterte i sin samtids lokalmiljøer enn de er i dag. – Nye levekårsundersøkelser viser at funksjonshemmede har mindre å rutte med, dårligere bostandard, kommer vanskeligere inn på arbeidsmarkedet og har dårligere sosialt nettverk enn resten av befolkningen, sier hun.

Overtar historien skyldbyrden?

Sætersdal er likevel forsiktig med å romantisere fortiden. Gjennom fortellerne har hun fått innblikk i hvor vondt mange hadde det. Et eksempel er historien om handelsmannen i bygda, som iblant kjørte "Pinn-Ola" langt av sted, fordi han luktet så vondt og kunne skremme bort kundene. "Handelsmannen gjorde dette bare for vondt, av en eller annen grunn. Folk i bygda syntes det var stygt at han kjørte Ola vekk – og slapp ham av alene, ofte langt vekk."

– Begrepet "ondskap" er ikke legitimt innen samfunnsforskningen. Ondskap blir forklart med faktorer som ulykkelig oppvekst, alkohol eller seksuell mishandling. Men de som forteller disse historiene, er svært opptatt av "gode" og "onde" mennesker og handlinger, forteller Sætersdal. De gode menneskene ser ut til å bli husket fordi de protesterte mot umenneskelig behandling, på tvers av sosiale konvensjoner og datidens dominerende ideologiske trender.

– Et fellestrekk ved mange av fortellingene er at noen hendelser fra barndommen har fulgt fortellerne med et vagt ubehag gjennom årene. De spør seg ofte: Hvordan kunne man tenke og gjøre slik? Minneforskeren tror historien i mange tilfeller har overtatt deres skyldbyrde. Egen skyld forklares med at "vi visste jo ikke bedre på den tiden". – Det er så lett å få øye på fortidens ondskap og være moralske i ettertid. Men kanskje er vi ikke i stand til å se vår egen tids holdninger til de som er annerledes, fordi vi er medaktører i det som er vår samtid?

 

– Siw Ellen Jakobsen

 

Bok om forskningen Forskningsprosjektet "Folkelige forestillinger om mennesker med funksjonshemninger" har også resultert i boken "Tullinger, skrullinger og skumlinger", som bygger på en rekke grasrotfortellinger. Boken er gitt ut på Universitetsforlaget, mens prosjektet er finansiert av Forskningsrådets program "Spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltaksutvikling" i Området for Kultur og samfunn.

 

Norsk etnologisk granskning Norsk etnologisk granskning (NEG) ble grunnlagt i 1946 på initiativ fra Norsk Folkemuseum. Det meste av arbeidet har vært konsentrert om å samle inn nedtegnelser av tradisjoner og gammel, ikke-dokumentert yrkes- og hverdagskunnskap. Eksempler på hva som er blitt spurt om, er: "Måltider og mat", "Barnestell", "Død og begravelse","Våronna" og "Sauehold". NEG har en fylkesvis fordelt stab av frivillige informanter som jevnlig svarer på ulike spørsmål av lokalhistorisk eller etnologisk interesse. Også tilfeldige informanter blir brukt. Livshistorier er de siste tiårene blitt oppvurdert som viktige historiske kilder.