Portrett

En biolog i verdensklasse

– Smågnagerne på de sentralasiatiske steppene overfører – via lopper og til mennesker – bakterier av en type som gav opphav til svartedauden, sier professor Stenseth, mot slutten av intervjuet. Vi har møtt ham i anledning Prisen for fremragende forskning.

Da har kaffen blitt kald i krusene, der vi sitter, på studentvis, i de lett nedslitte lokalene til Biologisk institutt. Veggtavlene er fulle av notater og beregninger. Det er aktivitet i laboratoriene. I instituttets kjeller går forsøksdyrene i bur. Ikke mye har forandret seg siden 70-tallet, eller kanskje er det bare interiøret som bedrar. Et par hovedfags-studenter har oppsøkt professoren under samtalen. Stenseth avbryter seg selv for å meddele en kollega at han likevel kanskje ikke kan reise til Brugge som planlagt dagen etter. Et mageonde har meldt seg etter siste tur til maisåkrene i Tanzania.

Biologisk krigføring

Med EU-godkjenning i form av 6–7 millioner kroner til prosjektet pakker Stenseth ved årsskiftet kofferten med kurs for steppene i Kasakhstan. Der skal han sammen med sitt 20 manns (og kvinners) sterke internasjonale topplag av biologer, statistikere, dataeksperter og matematikere kaste seg over studiet av smågnagere, lopper og svartedau-bakterien. Ekspertene på populasjonsøkologi erobrer med det en ny del av verden. Fra før har de gitt sitt bidrag til å endre den økologiske tenkningen på alle kontinenter, bortsett fra Australia. Snart skal de dit også.

I Kasakhstan er det fra 1950-årene til Sovjetunionens sammenbrudd samlet et unikt materiale, motivert av militær forskning og til bruk for biologisk krigføring. – Det åpner seg en helt ny verden. Vi får tilgang på et empirisk materiale som hittil har vært strengt graderte militære hemmeligheter, forteller Stenseth. – Vi kan stille – og besvare – helt nye grunnleggende økologiske spørsmål med disse dataene.

Gnagere, gaupe og torsk

Professoren kjenner sin plass, både i det økologiske og det akademiske system, og bruker vendingen "akademisk snobbethet" som honnørord. – Jeg tror vi er blant de beste lag – og da mener jeg lag.

Forskningsmiljøet rundt Stenseth og hans kolleger ved Biologisk institutt er i Forskningsrådets store biofagevaluering vurdert som ett av de fremste i verden. Stenseth er populasjonsøkologen. Kollega Rolf Anker Ims er landskapsøkologen, mens Tore Slagsvold er atferdsøkologen.

Så, uavhengig av vurderingen til det internasjonale ekspertpanelet, har Stenseth fått Prisen for fremragende forskning, som deles ut av Forskningsrådet hvert år. Den fikk han for forskningsinnsatsen innenfor populasjonsøkologi – eller mer spesifikt: populasjonsdynamikk. Det innebærer studier av endringer i en bestand over tid og rom.

Med utgangspunkt i arbeid på mus og lemen har Stenseth også arbeidet med en rekke problemstillinger knyttet til gaupas store variasjoner fra et år til et annet. Nå bruker Stenseth og hans forskerteam de samme matematiske og statistiske modeller på torskebestanden. Ved Havforskningsinstituttets forskningsstasjon i Flødevigen utenfor Arendal studeres variasjoner i torskebestanden over tid, en problemstilling av stor viktighet for norske fiskerier. –Vi må, basert på det vi nå har fått kunnskap om, stille spørsmål ved om torskeoppdrett er interessant å satse på, fastslår Stenseth.

Ville merke hivsmittede

Stenseth er en mann som ikke har som målsetting å være nyttig. – Det har aldri vært min hensikt å forske for at det skulle føre til praktiske resultater. Men jeg har intet imot å være direkte involvert i rent anvendte problemstillinger, og gjøre ting som er nyttige.

På instituttet er oppfatningen at han er en ener blant de gode. Kolleger karakteriserer ham som en arbeidskapasitet, men også den som tilbringer flest timer på Kristine Bonnevies hus på Blindern. Han omtales som en utpreget entusiast, en miljøskaper, aktivt inspirerende overfor sine studenter, og i lyttende samspill.

Stenseth har selv vært en aktiv formidler av sitt vitenskapelige arbeid – noe som også har brakt ham ut i hardt vær. Han har gjort populærvitenskapelige arbeider, skrevet i aviser, skrevet og redigert 11 bøker, i tillegg til nærmere 200 arbeider i de mest anerkjente tidsskrifter, som "Nature" og "Science".

Men det ble tøft da han på slutten av 80-tallet plutselig ble hovedperson i en opprivende strid på avisenes førstesider. – Jeg antydet at hivsmittede av hensyn til seg selv og andre kanskje burde få kjennetegn som viste nettopp det. Jeg ble beskyldt for de verste ting i den forbindelse, men min argumentasjon var rasjonelt basert. Han stilte opp i de homofiles egne miljøer og fora for å diskutere, slik han før hadde stilt opp i kristne miljøer for å snakke om evolusjonsteorier. – Jeg ble fremstilt som en bisarr person med de mest fascistiske ideer – inntil de traff meg og fikk diskutere med meg.

Lar naturen diktere

Slutten av 1980-årene ble en "ulykkelig tid" for grunnforskeren. Stenseth ble den første lederen for det nyopprettede Senter for utvikling og miljø (SUM), og stod midt oppe i en vedvarende diskusjon rundt tverrfaglig forskning, og hvordan denne kunne forankres i de mer klassiske akademiske fagene. –Det å være tverrfaglige, men med faglig forankring, ble en kjepphest for meg. Stenseth trakk seg tilbake – ja, måtte trekke seg – og fortsatte med grunnforskningen. Da trodde han ikke at det nettopp var tverrvitenskapelig arbeid som ti år senere skulle bringe ham det ry han nå har – også innen miljø- og utviklingsforskningen.

Det første bruddet med den tradisjonelle økologiske tenkningen kom på begynnelsen av 90-tallet. Stenseth hadde kontakt med japaneren Takashi Saitoh. Det skulle bli et vendepunkt da kontakten med ham henledet oppmerksomheten mot overvåkingen av gråsidemus (Clethrionomys rufocanus), som gikk løs på treplantasjene i Hokkaido. Saitoh satt med et unikt materiale, og trengte statistiske analyser og økologiske tolkinger av variasjonen i gnagerbestandene over drøyt 30 år.
– Gjennombruddet består i at vi lyttet til det dataene "fortalte oss", og tolket det innen klassiske teoretiske modeller i økologien. Vi lot altså være, så å si, å tvinge våre ideer, hypoteser og teorier på naturen.

Tilsvarende kom Stenseth bort i et prosjekt på den afrikanske gnagerarten Mastomys natalenisis, som spiser opp store deler av bøndenes avlinger i hele Afrika. Det har resultert i bidrag til et større prosjekt i Tanzania, hvor smågnagere årlig ødelegger maisavlinger som kunne vært mat for over to millioner mennesker årlig.

Fra ikke-mennesker

Da Stenseths forlag Gyldendal skulle utgi lærebok i biologi for 3. klasse i videregående skole, var Stenseth bidragsyter og rådgiver. Stenseth ville ha kapitlet om menneskets utvikling først i boken. Det mente forlaget var for kontroversielt. – Jeg kan ikke forstå at det kan være så galt å forankre biologiundervisningen i at vi har utviklet oss fra ikke-mennesker. Vi trenger ikke noen hypotese om Gud og hans inngripen for å forklare det vi ser i naturen og vår egen eksistens. Men det er misbruk av naturvitenskapen å bruke den for å forkaste Guds eksistens – slik noen naturvitenskapsfolk gjør.

Selv tror ikke Stenseth på noen Gud. – Jeg går en gang imellom i kirken, fordi det er et fantastisk konsertlokale. Da er det ateisten Stenseth, og ikke biologen, som snakker.

– Paul Torvik Nilsen