Kommentar:

Rikets Miljøtilstand 2030 – avslappet fremtidsvurdering

Forskningsrådets rapport Rikets Miljøtilstand 2030 (Se ) er et modig prosjekt, og ikke minst et ambisiøst prosjekt. Det er et prosjekt der den stadige komprimeringen av tidsaksen gjør de systemdynamiske utfordringene overveldende krevende og overveldende kompliserte. Det er et prosjekt som antakelig dekker en avgjørende periode i menneskehetens historie, og en serie avgjørende problemstillinger med hensyn til hva vi kan kalle en kontrollert overgang til en opprettholdbar fremtid.

(Foto: Anita K.L. Thorolvsen)

I et slikt perspektiv mangler rapporten bekymring og utålmodighet. Noen vil hevde – og kanskje med rette – at det ikke er bekymrede mennesker som har brakt verden fremover. Nei vel, men så kan vi etter hvert observere hvordan verden faktisk er blitt. Da sjefen for FNs miljøprogram besøkte Norge i fjor, var hans kommentar: «My biggest concern is that we are not concerned enough.»

Min første konklusjon er derfor at prosjektet klart undervurderer utfordringene. Vi må kunne håpe på – og arbeide målbevisst for – trendbrudd og diskontinuiteter i utviklingskurvene. Innen 2030 må forholdet til materielt forbruk dramatisk endres, og da går det ikke an å anta, som prosjektet gjør, at veksten i det materielle forbruket er fortsatt høy selv i 2030.

"Det forskningsprosjektet som i dag utpeker seg som det desidert viktigste, er verken teknologisk eller biologisk; det er å finne svaret på skjebnespørsmålet hvorfor ikke kunnskap utløser handling på miljøområdet."

Vi vet nemlig mer enn nok til å gjøre vesentlig mye mer enn hva vi faktisk gjør og synes å ha planer om å ville gjøre.

For ikke å bli anklaget som en isolert og ensom pessimist med et verdensbilde som er plagsomt negativt, må jeg tillate meg å inkludere noen få, viktige referanser. I en rapport til OECDs generalsekretær («Guiding the Transition to sustainable development») sier spesialgruppen:

«OECD now faces an analytical and policy challenge as urgent, difficult and far-reaching in its implications as any in history. All major global ecosystems are in decline. Yet government policies dealing with the economy, with the environment and with equity remain badly disconnected and often in direct conflict.»

Dette synet støttes av et opprop fra 1575 ledende vitenskapsmenn og -kvinner fra 69 land med et flertall av nobelprisvinnere som er formet som en «warning to humanity». Et sentralt avsnitt er som følger: «Human activities may so alter the living world that it will be unable to sustain life in the manner that we know. A great change in our stewardship of the earth and the life on it is required if vast misery is to be avoided and our global home on this planet is not to be irretrieveably mutilated.»

Det er fristende også å referere til regjeringen Bondevik I som i sin stortingsmelding (St.meld. nr. 40 (1998–99), Forbrukermeldingen) la vekt på at en fortsatt sterk forbruksvekst ikke er forenlig med ønsket om en bærekraftig utvikling. Det sentrale spørsmålet i det fremtidsbildet som er presentert, er hvilken rolle forskningssystemet har tenkt å påta seg og hvordan den kunnskapen forskerne allerede har er tenkt brukt i den politiske prosess.

I de innledende kommentarer i prosjektpresentasjonen sies det at politikk i klassisk forstand ikke er nok. En så viktig påstand kan ikke presenteres uten en omfattende drøfting. Vi må forholde oss til risiko og det som internasjonalt omtales som «risk management», og vi må legge betydelig oppmerksomhet i operasjonaliseringen av føre var-konseptet. Spesielt i en verden som er full av spesialister på problemstillinger som kun er fragmenter av en mye større utfordring.

Det jeg forsøker å gripe fatt i, er rapportens manglende vilje til å erkjenne behov for dramatisk nytenkning. En av historiens fremste vitenskapsmenn, Albert Einstein, sa allerede for 50 år siden – og til og med før begrepet miljøproblem ble introdusert i samfunnsdebatten – at den verden vi hadde skapt ved vår måte å tenke på hadde alvorlige problemer som ikke kunne løses ved å fortsette å tenke på samme måte.

Dersom jeg avslutningsvis skulle trekke fram et hovedpoeng til, må det være det jeg anser som rapportens viktigste feilvurdering, nemlig påstanden om at globaliseringen ansvarliggjør kapital. Dette er en kritisk antakelse, og det er mye som tyder på at forvaltningen av de globale allmenninger og håndteringen av fordelingsproblematikken ikke er kapitalkreftenes hovedanliggende, ikke engang et interessefelt. Og denne problemstillingen forsterkes når hovedaktøren USA offisielt uttaler at «we are for economic globalization, but against global governance». Det lover ikke godt for den institusjonsbyggingen som er absolutt påkrevd for å hindre at kapitalkrefter overkjører tålegrensene.

Takk til initiativtakerne for en spennende og livsviktig debatt.

– Øystein Dahle

Forfatteren er styreleder i Worldwatch Institute