Foreldre har begrenset autoritet

Vi har et lovverk som gir ungdommer rettigheter. Det gjør det vanskelig for tenåringsforeldre å utøve autoritet, mener NOVA-forsker.

Nicole Hennum mener at kulturelle og sosiale endringer i vårt samfunn har gjort det vanskeligere å være foreldre for tenåringsbarn. Ifølge henne finnes det mange historier om den lykkelige barndommen, men få om den lykkelige ungdomstiden. – Det å oppdra ungdommer er i vår kultur ofte preget av konflikt. Det ligger kulturelle forventninger om at slik skal det være, mener forskeren. Hun har studert norske familier som har ett barn i alderen 14–15 år. De aller fleste foreldrene oppfattet seg selv i utgangspunktet som «vanlige» familier uten merkbare problemer. Men når barnet kom i siste halvdel av 9. klasse og første halvdel av 10., opplevde mange av disse familiene at den unge jenta eller gutten kom i «trøbbel». I alle tilfellene dreide det seg om rusproblematikk som var så alvorlig at de måtte plasseres i barnevernsinstitusjon.

Kjærlighetsarbeidere

I sin undersøkelse, som er finansiert av Velferdsprogrammet i Forskningsrådet, har Hennum ønsket å finne ut hva som skjer i de familiene som får en ungdom plassert på institusjon. Hva er det som skiller dem fra dem som ikke får ungdommen plassert på en institusjon? Utvalget bestod i hovedsak av familier med lik sosioøkonomisk bakgrunn. Forskeren fant små forskjeller mellom de to familiegruppene. – Det er mye som tyder på at foreldrene har gitt noenlunde samme type barneoppdragelse. De har gitt barna mye kjærlighet og omsorg i oppveksten. De har hatt god økonomi. Men de har vært usikre og redde for ikke å være gode nok foreldre.

Hennum mener at de mange myter som eksisterer om hvor dårlige foreldre vi er for våre barn, gir foreldre mye skyldfølelse og gjør dem usikre.

– Norske foreldre er først og fremst opptatt av at barna skal føle seg elsket. De er mer opptatt av kjærlighetsarbeid enn av autoritetsarbeid. Dette tror jeg mer skyldes kulturelle og sosiale endringer enn manglende vilje eller evne hos foreldrene til å oppdra. Med dette utgangspunktet er det lettere for foreldrene å miste autoritet når barna blir tenåringer og begynner å teste ut grenser, mener forskeren. – I ungdomstiden er det glidende overganger mellom autoritet og makt. Det er ikke kulturelt akseptert å utøve makt overfor barn i familien. I tillegg er ungdommene selv veldig bevisste på hva som er deres rettigheter.

I de fleste familier handler hverdagen om forhandlinger mellom foreldrene og ungdommene. – I våre dager skal det høy forhandlingskompetanse til for å oppdra barn. Når forhandlingene ikke fører fram, ser foreldrene på det som et personlig nederlag, særlig når konflikten utvikler seg og de må ty til makt. For makt bryter med den kulturelle oppfatningen av kjærlighet.

Hva gikk galt?

Ut fra datamaterialet kan ikke Hennum trekke den konklusjonen at ungdommene som kom på institusjon, hadde løsere grenser hjemme enn dem det gikk bra med. Hva er det så som gjør at det går galt?

– Rus er nesten alltid det utløsende problemet. Både foreldrene og ungdommene hevder at det er utrolig lett å få tak i rusmidler, både alkohol og narkotika, i ungdomsmiljøer. Til en viss grad er det tilfeldig hvem som blir «hekta». Noen ungdommer er mer utprøvende enn andre. Når de først har begynt å ruse seg, blir de overrasket over hvor fort de mister kontrollen over forbruket.

Når foreldrene oppdager misbruket, blir de ofte desperate. De blir fulle av skyldfølelse. Ingen av foreldrene skylder på barnet. Og barnet skylder heller ikke på foreldrene sine. Ungdommenes forklaring på rusbruk er nytelse. Samtlige av ungdommene som var plassert på institusjon, hevdet at de «likte rus». Dette krever en annen tilnærming til problematikken enn det som har vært gjeldende. Men i møtet med forskjellige barnevernsinstitusjoner blir foreldrene fremdeles konfrontert med en annen historie, den om ulykkelig barndom og manglende grenser, hvor foreldrene har sviktet barna sine. – Verken foreldrene eller barna kjente seg igjen i den, forteller Hennum.

Fedrenes heltehistorier

Mor har fremdeles hovedansvaret for omsorgen her i Norge, viser denne undersøkelsen. – Fedrene er der de også, de gir sitt bidrag til den lykkelige barndommen i form av skiturer, svømming, fotball, aktiviteter som er viktige for barna. I alle fortellinger fremstilles fedrene som hovedforsørgere, selv om alle mødre var yrkesaktive og deres inntekt var nødvendig. I ungdomstiden blir fedrene til en ungdom med rusproblemer utfordret. – Når krisen er der, kommer de på banen. Da går de gatelangs om natten og leter etter sitt barn. Men da er det ofte gått for langt. Fedrenes heltedåd blir likevel mødrenes nederlag. Kravet til å være mor er veldig høyt i Norge i dag. Fallet blir enda høyere, mener Hennum.

– Siw Ellen Jakobsen