Kommentar:

Maktutredningene og deres kritikere

– En skisse

Tian Sørhaug (Foto: Ståle Skogstad)

Den andre, store norske maktutredningen nærmer seg slutten. Så vidt denne forfatteren vet, er stortings- og regjeringsbestilte maktutredninger en skandinavisk spesialøvelse. At «makten selv» ber om å bli analysert av en gruppe av landets presumptivt ledende samfunnsforskere må være et uttrykk for den usedvanlig sterke fortroligheten vi har til statsmakten.

Dette var da også et av hovedfunnene i den forrige utredningen. Det sorteres ikke så tydelig mellom stat og samfunn i Norge. Samfunnslivet er preget av et sammenfiltret samarbeid mellom organisasjoner og institusjoner i offentlig og privat sektor og det sivile samfunn. Under betingelser der alle «sentrale aktører» kontinuerlig møter seg selv i døren, kan maktutredninger oppfattes som en slags rasjonell selvinspeksjon. Det er lite å frykte og alltids noe å lære.

Den første maktutredningen ble anklaget for å være i dobbel forstand for snever. Maktbegrepet var for snevert, fordi det var for aktørorientert og for lite følsomt for strukturelle betingelser. Det empiriske nedslagsfeltet var for snevert i sin fokusering på grenseflater mellom politikk og økonomi.

Følgelig ble utilsiktede maktforhold som kunne være gjennomgripende, for lite undersøkt. Klasseforhold ble tillagt for liten vekt, og samspill mellom makt og meningsdannelse ble ikke problematisert. Viktige temaer falt ut; for eksempel kjønn, religion og etnisk identitet.

Ikke overraskende har den andre utredningen inkorporert mye av denne kritikken gjennom en målsetting om å være åpen, heterogen og inkluderende. Derfor er det ikke overraskende at den er blitt angrepet for å være for ustrukturert – også i dobbel forstand. Det menes at heller ikke denne utredningen tar tilstrekkelig hensyn til strukturell makt. Men den får også kritikk for å ta opp en mengde sprikende temaer som innbyrdes ikke henger på greip. Når man forsøker å få med seg alt, kan det bli uklart hva man får med seg.

«Sammenlikner man teorigrunnlag, blir det vanskelig å øyne de store prinsipielle forskjellene mellom den offentlige og den «alternative» maktutredningen. »

Det finnes også helt nye elementer i kritikken. I en av de første, større salvene ble det lagt vekt på at rapportene hadde lave salgstall. På 70-tallet ville ingen tenkt tanken, og hvis de hadde gjort det, ville innvendingen aldri fått hedersbetegnelsen kritisk. Den gangen kom mye av kritikken fra venstresiden. I dag er kritikken vanskeligere å plassere politisk. Til gjengjeld er den muligens bedre organisert. «Makt- og demokratiutredningen» har blant annet fått konkurranse av «Makt- og globaliserings-utredningen» («den alternative maktutredningen»).

Markeringen i forhold til den offentlige utredningen ligger først og fremst i at man er (mer?) skeptisk til å ha nasjonalstaten som selvsagt utgangspunkt for analyser. Sammenlikner man teorigrunnlag, blir det imidlertid vanskeligere å øyne de store prinsipielle forskjellene. Den «andre» utredningen har kanskje litt større forkjærlighet for teori, men det er ikke sikkert.

Ellers blir stort sett de samme forhold tematisert, og ikke bare det. Stort sett forblir også de samme forhold utematisert.

Teknologi blir viet relativt liten systematisk oppmerksomhet. Personer og personligheter har ingen plass i analysene. (Ingen kritiserer heller noen for ikke å bry seg om slike forhold.) Uavhengig av hvordan maktbegrepet er bygd på et aktørperspektiv, ender alle forklaringer opp som strukturelle. Stort sett blir de samme typer bekymringer luftet, som for eksempel frykten for et svekket demokrati og spenningene mellom en ønsket pluralisme og en nødvendig integrasjon.

Alle ser ut til å dele et ubehag i forhold til nyliberalisme. Selv om noen er mindre begeistret for nasjonalstaten og mer begeistret for globalisering enn andre, ønsker ingen seg «markedsstaten».

Kanskje den største forskjellen mellom de to utredningene er Gjennomsnittsalderen på bidragsyterne samt en underliggende anklage om at de offentlige og noe eldre maktutrederne sitter på et faglig hegemoni? Vi 68-ere liker ikke denne type antydninger. Har man skapt seg en karriere på å kritisere hegemonier, vil man gjerne ha seg frabedt påpekninger om at man forvalter ett.

Litt for kvikt sagt kan det virke som om 70-tallets maktutredning først og fremst blir husket på grunn av noen av Gudmund Hernes' smått halvgeniale formuleringer. For eksempel da han betegnet den nevnte sammenfiltringen mellom offentlig og privat sektor som «blandingsadministrasjon og forhandlingsøkonomi». Da beskrev han samtidig et slags klebrig ubehag ved det korporativt organiserte Norge som mange ville ut av. Dagens maktutredninger og utredningskritikk synes mer opptatt av hvilke klebrige ubehag vi er på vei inn i enn av de vi befinner oss på vei ut av. I denne fremtidskritiske tilbøyeligheten kan det her og der anes spor av nostalgi:

«Ting hang mer sammen før», sukkes det stille.

Til sjuende og sist er nok maktutredningenes viktigste praktiske resultater de ordene de gir politikerne å arbeide videre med. Merkelappen «den segmenterte staten» ble en referanse for en ny politikk i forhold til offentlig sektor. Dagens utredning har problemer med å komme opp med like entydige og effektive ord. Når den forsøker seg med «den fragmenterte staten», er det ikke med samme selvsikkerhet. Forbeholdene kommer fra forskerne selv – nær sagt før den eksterne kritikken har rukket å melde seg. Det er ikke sikkert at denne mangetydigheten og usikkerheten bestandig er så kritikkverdig eller så ukritisk som (i hvert fall noen av) kritikerne vil ha det til.

– Tian Sørhaug

Sosialantropolog, UiO og Bristol University

Medlem av Forsknings redaksjonsråd

(Forfatteren er bidragsyter til begge av dagens maktutredninger og har ingen planer om å kritisere noen av dem.)