Maktutredningen gikk sin gang

I fem år har en regjeringsoppnevnt forskergruppe analysert makt og demokrati i Norge. Nå strømmer det ut bøker og rapporter, og snart kommer selve sluttrapporten. Var det bryet verdt?

– Kritikk av maktforhold har alltid vært en av samfunnsforskningens sentrale begrunnelser, sier sosialantropolog Tian Sørhaug. – Hvis det er noe som er felles for både den offisielle og den «alternative» maktutredningen (se Derfor neier Norge ), så er det at de er blitt kritisert. Fra første øyeblikk, og egentlig allerede lenge før det!

Av og til kan det virke som om kritikken av utredningene sammenfaller med kritikken av selve maktforholdene. I hvert fall har den ofte vært omtrent like aggressiv og ikke noe særlig mer sjenerøs.

– Maktutredninger kan være en måte å stanse opp på, stikke fingeren i jorden og se hvor vi er, sier han. – Hvis man har en serie av dem, kan de også bli et middel til å se hvor vi har havnet. Utredningene kan forstås som en bred – og nødvendigvis litt diffus – politisk «benchmarking». Hvis man velger å se det på denne måten, bør mottakelsen og kritikken av Maktutredningen inngå i en slik systematisk og strategisk sammenlikningsprosess, mener Sørhaug. (Se Maktutredningene og deres kritikere )

For fem år siden

I april 1998 hadde de fem maktforskerne sitt første møte. I motsetning til den første maktutredningen på 70- og 80-tallet (Se Hva er det med maktforskningen? ), ble det lagt opp til at arbeidet skulle organiseres etter en nettverksmodell: Utover egen forskningsinnsats, skulle utredergruppen basere seg på andre norske forskningsmiljøer og -institusjoners makt- og demokratiforskning.

– Derfor står strategiarbeid sentralt i denne delen av prosessen. Vi må forhindre at det hele fliser seg opp for oss, sa forskergruppens leder Øyvind Østerud til Forskning (nr. 3/98) den gangen. Han understreket at gruppen tok mål av seg til å bringe inn flere fagområder enn dem de selv representerte. – Vi kommer blant annet til å trenge mye hjelp fra jurister, økonomer og historikere, uttalte han.

Forskningsrådets rolle

Maktutrederne har trukket veksler på Forskningsrådets forskningsadministrative kompetanse. – Vi har fungert som støttespillere, sier avdelingssjef Bente Lie i Området for kultur og samfunn. Fram til et sekretariat ble etablert, fungerte hun som tilrettelegger for utredergruppen.

Forskningsrådet har også fungert som bindeledd mellom maktutrederne og deres fagdepartement, Arbeids- og administrasjonsdepartementet. – Ellers har vi bistått med teknisk, administrativ og økonomisk veiledning på samme måte som det er vanlig med større forskningsprogrammer, forteller Lie.

Hvordan har det gått?

– Nå som arbeidet med Makt- og demokratiutredningen nærmer seg slutten, synes jeg det er spesielt interessant å merke seg den prosjekt- og publiseringsstrategien forskergruppen har benyttet, sier Lie videre.

– De har nærmest støvsugd «forskningsmarkedet» for kompetanse, relevante pågående prosjekter og planlagte publikasjoner. Rundt omkring har de inngått spleiselag, finansiert delutredninger eller lagt til delprosjekter, for så å koble dette til Maktutredningens arbeid. Det er svært positivt, og ganske smart, mener Lie, som legger til: – På denne måten kan forskningen virke mer kumulativt. Og en del prosjekter har ganske sikkert oppnådd betydelig mer synlighet gjennom publisering i «maktutredningskanalen».

Mer for pengene

Da makturedningsarbeidet var midtveis, sa Øyvind Østerud til Forskning: – Den har tøyd sitt eget budsjett ved å gå inn i et omfattende samarbeid med andre relevante forskningsrådsprogrammer, til gjensidig nytte.

– Maktutrederne har fått veldig mye ut av pengene ved å nyttiggjøre seg tilgjengelig kompetanse og forskning, bekrefter Lie. – I tillegg har de klart å utnytte mye god forskning som allerede lå der – eller nesten lå der – ved å dreie fokuset mot makt- og demokratiperspektivet i prosjekter som kanskje i utgangspunktet hadde et annet fokus. De har på en måte ført i havn noen prosjekter, og kanskje skviset ut litt ekstra av andre, sier hun.

Publisering

Østerud har også uttalt at Makt- og demokratiutredningen først og fremst er et faglig publiseringsprogram. – Og det er publisert – likt og ulikt – i langt større grad enn jeg tror noen hadde tenkt seg, forteller Lie. – Jeg tror de har gjort noe veldig fornuftig i å gjennomføre to store empiriske undersøkelser: lederskapsstudien og medborgerundersøkelsen. Her ligger det mye mat for videre forskning, ikke minst i Forskningsrådets programmer, sier hun entusiastisk.

Maktutrederne har måttet gjøre mange til lags, både når det gjelder det tematiske og ved at de har trukket med seg så mange enkeltforskere. Slik sett har de spredd seg mer enn Lie hadde forestilt seg på forhånd.

Intensjonen om et komparativt perspektiv og samarbeid med de svenske og danske makt- og demokratiutredningene har kanskje ikke vært så fremtrende som planlagt. Lie registrerer også at de fem maktutrederne har teigdelt seg ganske mye, både når det gjelder temaer, prosjekter og penger. – Det blir spennende å se det sammenfattende arbeidet som skal publiseres i august, sier hun.

– Mona Gravningen Rygh

Internett Informasjon om Makt- og demokratiutredningens mandat, prosjektprogram og publikasjoner, med artikler og rapporter i fulltekst, finnes på www.maktutredningen.no

Maktutredernes mandat I det stortingsvedtatte mandatet for Makt- og demokratiutredningen ble det lagt opp til at gruppen skulle fokusere på det norske folkestyrets vilkår og endringene av disse. I utgangspunktet åpnet mandatet for forskning på alle sider ved det norske demokratiets funksjonsmåte, og det ble pekt på en rekke problemområder som internasjonalisering, teknologi, miljø, flerkulturelle spørsmål, deprivatisering, kjønn, ulike former for kulturer, offentlig administrasjon, marked osv. Forskergruppen skulle utrede på et uavhengig grunnlag, og i mandatet ble det understreket at gruppen, om de ville, kunne undersøke andre faktorer enn de som var nevnt i selve mandatet. Utredningen hadde et budsjett på 49 millioner kroner, og gruppen har hatt et eget råd med 23 medlemmer. Maiken Ims, informasjonsdirektør i Oljeindustriens Landsforening, har ledet rådet. Maktutredergruppen oppnevnte også en egen internasjonal referansegruppe, som blant annet skulle hjelpe med å samkjøre den norske utredningen med de danske og svenske maktutredningene, som er gjennomført parallelt med vår egen.