Der makten ikke gror

Kunstnerne Ingrid Book og Carina Hedén bruker parsellhager og plommeentusiasme som virkemiddel i sin samfunnskritiske kunst. De kritiserer dessuten makten bak Maktutredningen, som er oppdragsgiver for bestillingsverket Midlertidige Utopier.

Grønne oaser og bønneplantasjer i Groruddalen, Norges Banks ni hemmelige hager, barkebrødbakere og plomme- og soppentusiaster i mengder – alt dette har vært en naturlig del av hverdagen til kunstnerne Carina Hedén og Ingrid Book den siste tiden. Nylig ryddet de to kunstnerne ut sine installasjoner fra Museet for samtidskunst. Utstillingen deres, Midlertidige utopier, var et oppdrag fra Makt- og demokratiutredningen, som ønsket å spørre: Hva skjer når man gir kunstneren ordet i makt- og demokratidebatten?

– Makten ønsker ofte å reflektere over seg selv. Vi ville gå motsatt vei og studere hva som skjer der makten ikke er, sier kunstnerne.

Utopi krever arbeid

I Midlertidige utopier har de underliggende temaene vært hagen, foreningene og makten over maten. Kunsten er formidlet gjennom fotografier, video, installasjoner og tekst.

– Utopiene vi skildrer, handler om noe her og nå, ikke noe langt inn i fremtiden. Det utopiske prosjektet viser seg også å være noe konkret, noe som krever arbeid, sier kunstnerne.

– Med kunsten har vi ønsket å fortelle om flere ting: Om enkeltmennesket i samfunnsstrukturen, om gruppedannelser rundt særinteresser, og om det den franske filosofen Jean Baudrillard kaller «singulariteter». Vi ønsket også å se på steder som regnes som ubetydelige – de stedene hvor mennesker er henvist til å leve sine liv uten offentlige rom, sier Book.

Hun er utdannet skulptør og har jobbet som professor ved Statens kunstakademi i Oslo. Hennes kreative medsammensvorne Carina Hedén har vært amanuensis samme sted. De to kunstnerne har samarbeidet siden 1987.

Kritiserer maktutredningen

Book og Hedén føler at deres tolkning av makt- og utopi-begrepene ikke stemmer overens med det kurator for utstillingen og medlem av forskergruppen i Maktutredningen, Siri Meyer, har fremhevet i mediene.

– Utstillingen handler ikke bare om de private, små utopiene. Likevel er det nettopp dette den er beskrevet og ufarliggjort som. Ser man nærmere på arbeidene fra utstillingen, ser man at det handler om relasjoner og sammenhenger i et større sosialt rom. Det handler om nettverk som oppstår utenfor de etablerte institusjonene, sier kunstnerne.

I utgangspunktet ble vi ikke pålagt noen ramme eller spesifikt mandat for oppdraget, verken med hensyn til innhold, form, tittel, omfang eller sted. Derfor foretok vi vår egen gransking av konseptene utopi og makt, og lot oss blant annet inspirere av den engelske renessanseforfatteren Thomas Moores Utopia, sosiologiprofessor Ruth Levitas og landskapsarkitekten Leberecht Migge.

Grobunn på Grorud

Som 1800-tallets kunstnere gikk ut fra atelieret for å studere lyset, gikk også Book og Hedén ut, med kameraene over skuldrene, for å studere virkeligheten, lyset og landskapet. De endte opp på Grorud.

– Vi ville utenfor selve bykjernen. Området utenfor Ringveien er et sted mange bare kjører likegyldig forbi. Allikevel bor det mange mennesker i dette utrolig lite strukturerte området med veier på kryss og tvers.

– Da vi fotograferte på Grorud ville vi vise det vakre i landskapet samtidig som all informasjon om det andre også ligger der. Både oversikten og detaljene er like viktige for forståelsen. Vi har etterstrebet skarphet på alle nivåer av bildeflaten slik at det som er langt borte, er like skarpt som det som er helt nært.

Maktens hager og andre hager

Det var ikke bare utopiene på Grorud Book og Hedén lot seg begeistre av. I utstillingen rekonstruerte kunstnerne de gamle banksalene til Norges Bank, som nå huser Museet for samtidskunst. I forbindelse med dette arbeidet fikk de tillatelse til å komme inn og se på bankens nye lokaler. Her fant de noe uventet: Ni skjulte hager så å si midt i pengemaktens kjerne. Iblant er det fotografier som skal til for at et sted skal begynne å eksistere.

– Hagene i Norges Bank er interessante. De er stort sett lukkede, og ingen beveger seg dit bortsett fra gartnerne. De ansatte ser dem ikke. Vi møtte en som sa «Hva! Finnes det hager her? Og her har jeg jobbet i tre år».

Kunstnerne lot seg også inspirere av den tyske hage- og landskapsarkitekten Leberecht Migge. Hans visjon var et samfunn med respekt for jordens sykluser. Hver mann skulle ha sin hage. Målet var å motvirke utarming av naturen og gjøre det enkelte mennesket uavhengig av konjunktursvingninger i markedet. Migges hager skulle være arkitektonisk velformet selv om de var små.

– Byplanlegging og landskapsarkitektur er viktig. Vi ser at de grønne byrommene glemmes når markedskreftene får for stor makt i byutviklingen, og det samtidig ikke finnes en politisk kraft som er opptatt av strukturering.

Skitner til billedkunsten

Fortellingen er et nøkkelord i Book og Hedéns kunst.

– Det litterære aspektet i arbeidene gjør at kunsten blir uren, ifølge kunstnerne. – Vi ville at kunsten skulle kunne leses på flere nivåer, alt fra det lett tilgjengelige til det mer kompliserte sosiologiske og kunsthistorisk reflekterende.

I stedet for å lage en tradisjonell utstillingskatalog, valgte kunstnerne å la forfattere som sosiologer, landskapsarkitekter og samfunnskritikere bidra til å gi en litt tyngre innføring i innholdet.

Kunst har i seg den flotte kvaliteten at den ikke trenger å underordne seg. Det visuelle området er imidlertid ikke utnyttet til fulle, mener kunstnerne.

– I dag trenger vi en billedkunst som er like kompleks som samfunnet. Abstraksjon er vanskelig å få til i dag, den ligger så nær designen. Det 20. århundre handler om andre ting. Det handler om å nærme seg virkeligheten – naturen – sier Book.

Økonomisk avmakt

Book og Hedén kritiserer Maktutredningen ved Meyer for å ha utnyttet utstillingen til PR og propaganda for et forenklet budskap i retning nyliberalisme. Samtidig føler de at oppdraget har vært et økonomisk risikoprosjekt.

– Vi setter spørsmålstegn ved hvorvidt andre utredere som har vært knyttet til Maktutredningen, har vært ulønnet og uten forskningsmidler, og om hver og en har måttet søke penger i ulike fond for prosjektet sitt? Den økonomiske støtten vi mottok for dette toårsprosjektet har kun gått til dekning av produksjonsutgiftene. Må det kunstneriske arbeidet nødvendigvis ses på som et privat anliggende basert på entusiasme, som man, hvis alt går bra, i etterkant fritt kan benytte seg av?, spør kunstnerne.

– Det er betenkelig at maktutrederne gjerne vil bruke kunsten til å smykke seg med, men ikke anser denne uttrykksformen viktig nok til å gi den grunnleggende støtten et slikt oppdrag krever.

– Anita K.L. Thorolvsen