Ansikt til ansikt:

Hvem skal granske forskerne?

Noen bør kle av tåkefyrstene og granske forskningen. Men hvem skal gjøre det?
– Forskersamfunnet tør ikke. I Norge er det farlig å stille kritiske spørsmål ved kollegers  forskning.

BEKYMRET: Felles for forskerne Siri Meyer og Ottar Brox er at de er bekymret – for en ensretting og monopolisering av kunnskapsfeltet og for at forskere ikke tør å ytre offentlig kritikk om sine kollegers forskning. (Foto: Trond Isaksen)

Det mener to forskere, som begge har bidratt med bøker om kunnskap om makt under Makt- og demokratiutredningen. Kunsthistorikeren Siri Meyer leder Senter for europeiske kulturstudier ved Universitetet i Bergen og er medlem av forskergruppen i Makt- og demokrati-utredningen. Hun har redigert boken «Kunnskapsmakt». Ottar Brox, mangeårig forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), har skrevet rapporten «Kunnskap og makt» som er utgitt i utredningens rapportserie. Brox og Meyer har belyst temaet fra ulike perspektiver, men felles for dem er at de er bekymret. De er bekymret for en ensretting og monopolisering av kunnskapsfeltet. De er bekymret for at forskere etter hvert ikke vil forstå forskjellen på et konsulentfirma og et universitet. Og ikke minst: De er bekymret over at forskere ikke tør stille kritiske spørsmål ved kollegers forskning.

Forskning: I din bok, Meyer, etterlyser du en diskusjon om kunnskap og makt. Hvorfor må denne diskusjonen komme?

Meyer: Kunnskap er et politisk fyndord over hele verden. I EU bevilger de penger til forskning fordi man ønsker et «knowledge based society», for eksempel. Men hvis det er slik at kunnskap får en sterkere posisjon i forhold til politikken, så er det ikke uinteressant hvilken kunnskap som blir brukt. Boken «Kunnskapsmakt» handler om hvordan kunnskap er en del av makten – den bidrar til å skape og opprettholde bestemte samfunnsformasjoner. Den slår hull på myten om at forskeren er et nøytralt vitne, en forestilling som har gitt vitenskapen makt i det moderne, vestlige samfunnet.

Forskning: Vitenskapen er en ulv i fåreklær, med andre ord?

«Kunnskapsoptimismen blant politikere og andre kan noen ganger bli for stor.»

Siri Meyer (Foto: Trond Isaksen)

Meyer: Hvis vitenskapen ikke tør diskutere sitt eget maktgrunnlag, så bidrar det til at offentlig debatt forstummer. Det bør ikke være slik at når vitenskapen har talt, så blir det taust, fordi vitenskapen har monopol på sannheten. Forskerne bør synliggjøre hvilke virkelighetsbilder de taler ut fra, på linje med andre debattanter, og de bør invitere folk som står utenfor forskersamfunnet med seg inn i diskusjonen.

Forskning: Hvis forskningen ikke skal opptre som objektiv, hvordan skal den da opptre?

Meyer: Den gode forsker utvider det språklige vokabularet for å forstå og fortolke virkeligheten, han eller hun skaper nye blikk på verden. Denne forskningen bør premieres og rendyrkes. Det betyr en satsing på grunnforskning, til forskjell fra oppdragsforskning og utredningsarbeid. I dagens situasjon, hvor det heter seg at forskning skal finansieres eksternt, er det en stygg tendens til å blande disse kategoriene sammen.

Forskning: Brox, du har et helt annet utgangspunkt for å diskutere temaet?

Brox: Ja, perspektivene i min og Meyers bok er helt omvendte, til tross for at ordene kunnskap og makt er til stede i begge titlene. Det betyr ikke at vi er uenige. Jeg er først og fremst opptatt av hva som gjør at vitenskapelig kunnskap ikke når fram til de arenaene der avgjørelser blir tatt. For i dag tas altfor mange offentlige avgjørelser stikk i strid med det kunnskapsgrunnlaget som foreligger.

Meyer: Det ligger en stor kunnskapsoptimisme i bunnen av ditt perspektiv?

Brox: For så vidt. Jeg er opptatt av kunnskap som en mulighet for å forbedre samfunnet, eller kanskje mer realistisk: å forhindre forverring. Av og til er det sjokkerende hvor lite kunnskap som ligger til grunn for politiske beslutninger.

Det beste, og mest aktuelle, eksempelet er vel at vi har en fiskerimininister i Norge som gjennomfører politikk som er stikk i strid med den kunnskapen som er produsert om fiskerisamfunn. Det er som om kvakksalvere la premissene for helseministerens avgjørelser.

Forskning: Er det ikke bra at politikere og andre søker kunnskap som grunnlag for sine meninger, Meyer?

Meyer: Jo, men kunnskapsoptimismen blant politikere og andre kan noen ganger bli for stor.

Vi trenger politikere som vet at kunnskapen ikke er absolutt og sann, slik at de tør å be om alle innvendingene, og om alternative virkelighetsbilder. Det er først når de får vite alle motargumentene at de kan få fram virkelig gode styringsredskaper, noe som er tuftet på et sikkert grunnlag. Men har vi slike politikere?

Brox: Politikernes overdrevne tro på kunnskap er ikke noe nytt. Jeg vet ikke noen som hadde så sterk tillit til kunnskap som Hanna Kvanmo, som ved siden av vaskejobber leste til artium ved kjøkkenbordet etter at ungene hadde lagt seg. Taktekkeren Trygve Bratteli tilegnet seg også mye kunnskap på fritida. Han ville gjerne hatt et fagstyrt Norge. Du får en veldig respekt for kunnskap når du må slite deg til det. Den gamle politikertypen hadde det. Den nye er mer interessert i professorutsagn som kan brukes i deres opportunistiske spill.

Det mange er bekymret for nå, er konformismen og trivialiseringen i forskningen. Denne har gått så langt at det er mye lettere å få penger til banaliteter enn til problemstillinger som kunne gi oss nye forståelser av samfunnet. Tidligere gjaldt dette den anvendte forskningen, men etter hvert gjelder dette dessverre også det siste pustehullet – universitetsforskningen. Denne fantastiske trivialiseringen av forskningen har særlig Forskningsrådet, med sin programforskning, sørget for.

Meyer: Forskernes markedstilpasning er et akutt problem, og det gjelder etter hvert også ved universitetene. Vi sosialiseres til å tenke marked og det skaper en helt annen type tenkning og en annen type forskning. Dette er ikke bare maktens feil.

Forskning: Kan du gi eksempler?

Meyer: Historien om ECON Senter for økonomisk analyse, som vi tar opp i boken «Kunnskapsmakt», er et eksempel på nettopp dette. Senteret har gjennom en lang periode fått status som faglig premissleverandør på en rekke felt, uten å støtte seg på faglig autoritet i tradisjonell forstand. Likefullt blir de betraktet som uavhengig ekspertise av beslutningstakere og næringslivsorganisasjoner. Stoltenberg sa jo ofte i sin periode som statsminister: «Som forskningen viser» og viste til ECON. Men ECON er politikkprodusent, ikke kunnskapsprodusent. ECON har vært gratispassasjer på forestillingen om forskeren som et nøytralt vitne.

Brox: ECON må vel helst kalles en argumentleverandør, ikke et forskningsinstitutt! Forskere burde legge Føllesdal, Elster og Walløes argumentasjonslære, som ble brukt på forberedende etter min tid, til grunn for sitt arbeid. Der finner vi en utrolig enkel operasjonell definisjon av «objektiv framstilling»: «En framstilling av en sak er objektiv først når den har med så mange pro- og contra-argumenter at ingen endrer oppfatning om noen føyer flere til på listene. Det betyr at alle interessante og relevante argumenter er med.» ECON-senteret aksepterer, slik jeg har forstått det, å bare presentere argumentene for oppdragsgivernes interesser i saken. Det burde være forskernes plikt å gi en fremstilling som i alle fall er i samsvar med minimumskravene fra forberedende!

Meyer: Faren er at det er ECON som blir forbilde for hva forskning er, ikke universitetsforskningen. Det merker man på unge studenter, som ikke forstår forskjellen.

Brox: Vi «ECON-iseres» i hodene våre alle sammen. Jeg husker at jeg leste i en kronikk i Aftenposten da Romeriksporten skulle bygges, at to eksperter ved Universitetet i Oslo skrev at de eneste som kunne uttale seg fritt om grunnvannet i tunnelen var pensjonister. Alle andre var avhengige av at det norske maktsystemet gav dem penger til forskning. Og det norske maktsystemet hadde allerede bestemt seg for at de ville ha denne tunnelen. Det var derfor svært risikabelt for yrkesaktive eksperter å uttale seg om ting som kunne tale imot den. Da kunne de risikere å bli kuttet ut. Vi er alle sammen avhengige av å få forskningsmidler, derfor blir det slik. Jeg er glad for at jeg ikke er en ung oppdragsforsker ved et «fristilt» institutt i dag.

«Av og til er det sjokkerende hvor lite kunnskap som ligger til grunn for politiske beslutninger. »

Ottar Brox (Foto: Trond Isaksen)

Forskning: Burde forskerkollegiet være mer kritiske til hverandre? Må også forskerne få sin «gransknings-kommisjon»?

Brox: Det er ingen tvil om at den interne kritikken, i alle fall innenfor de samfunnsvitenskapelige disiplinene, er forferdelig dårlig. Det finnes faktisk forskere som aldri noensinne har ytret et kritisk offentlig ord om sine kollegers forskning. Det har noe å gjøre med det lille miljøet vi befinner oss i. Vi er alle omgitt av små utvalg som kan avgjøre viktige ting for oss og tør derfor ikke komme med seriøs kritikk. Det å skaffe seg personlige uvenner blant sine kolleger straffer seg bestandig. Hvis det er noe som mangler i norsk samfunnsvitenskap, så er det en mye råere kritikk.

Meyer: Men under overflaten kjempes det om makten; det er lite diskusjon, men mange stammekriger. Det handler om å komme til orde, inn på pensumlister, få forskningsbevilgning, og så videre.

Brox: Klimaet for kollegial kritikk er ikke godt. Jeg kunne bruke et eksempel fra dette bladet, Forskning (se nr. 3/02). Her ble min kollega Inger Lise Lien intervjuet i fjor. I intervjuet sier hun følgende: «Mange av mine kolleger vil så gjerne fremtre som gode mennesker at når de skriver om innvandring så har de et overordnet synspunkt som går på at folk må oppfatte innvandring positivt. Hvis det er noe uheldig, hopper de bukk over det». Hva skjer så? Jo, i neste nummer av bladet kommer en annen kollega av meg med et leserinnlegg. Her ble Lien bedt om å nevne konkrete navn på hvilke forskere hun mener er feige i innvandringsdebatten. Mens altså Lien bare sendte ut en forsiktig generell advarsel til forskerne, skulle hun presses til å skaffe seg åpne personlige motsetningsforhold, eller bli stående med en bevisbyrde. Når man får slike fronter, så legges hele den kritiske utviklingen av temaet død.

Forskning: Når forskerne tenker så mye på hva departementer og andre i det offentlige etterspør, og er så lite kritiske til hverandre, blir det i det hele tatt noe spennende forskning igjen?

Brox: Det er nå sjelden at det kommer ut noe som skaper interessant debatt i offentligheten. Midt på 60-tallet var vi omtrent 25 samfunnsforskere i Norge. Selvsagt var alt enklere for oss. Vi kunne pløye jomfruelig land, hvor svært mye var ubeskrevet. I alle fall hvert år kom det en bok eller en rapport som satte dagsorden. I dag er produksjonen av forskning enorm, men mindre og mindre av dette bestemmer hva samfunnet skal være opptatt av. Det er et paradoks.

– Siw Ellen Jakobsen