Kronikk

Vitenskap for alle

«Forskningen skal formidles», heter det i de fleste intensjonserklæringer fra norske forskningsinstitusjoner. Spørsmålet er om ikke viljen er større enn evnen.

JØRGEN MOLAND Forfatteren er medieviter og informasjonsleder ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). FOTO: ISF

Alle vitenskapene står overfor én felles utfordring: tilgjengelighet. Ikke i betydningen lett forståelig, men rent fysisk. Institusjonene må i større grad enn tidligere bidra til at det er enkelt å få tak i alle mulige forskningsresultater.

Et første skritt er at alle tekster som dokumenterer forskningsprosjekter, i den grad det er mulig rent opphavsrettslig, legges ut i fulltekst på Internett. Videre bør førsteinnsatsen til forskerne være å lage et sammendrag, gjerne med sin fagterminologi. Dette enkle grepet – fulltekst og sammendrag – samt et par emneord fritt tilgjengelig på nettet – vil fullstendig endre bildet.

«Vi trenger en portal som viser vei til alle offentlige forskningsresultater.»

Men selv når flere hundre forskningsinstitusjoner i Norge rapporterer direkte på denne måten, vil landskapet fortsatt være uoversiktlig. Den hurtigarbeidende journalist eller student trenger mer tilrettlegging. Ikke i form av popularisering og nyhetssubsidier, men gjennom en felles nasjonal portal inn til forskningen og den enkelte tekst. Her har allerede Norges forskningsråd og de største universitetene og høyskolene investert flere titalls millioner på å etablere forskning.no. Denne allerede utmerkede nyhetsformidleren kan bli noe mer. Den kan også bli den portalen som viser vei – ikke bare til de institusjonene som eier nettstedet, men til alle offentlige forskningsresultater.

Utfordringen ligger dermed også hos forskning.no, som må invitere alle inn. I dag kan medeierne publisere egenproduserte nyheter på forsiden av forskning.no. Slik må det gjerne fortsette. Men alle forskningsinstitusjoner burde fritt kunne registrere og tilgjengeliggjøre publikasjoner som dokumenterer forskning i en felles database på et underliggende nivå. Også eierne vil være tjent med at forskning.no fremstår som et verktøy for alle, til alle.

«Min erfaring er at skjermteksten fører til økt salg av papirversjonen.»

Det er en seiglivet myte at forskeren og forskningsinstitusjonen taper penger på fulltekstpublisering på nett. Min erfaring er at skjermteksten i mange tilfeller fører til økt salg av papirversjonen. Hovedgrunnen til dette må være at leseren vet hva han får og dermed har bedre grunnlag for å kjøpe teksten.

Den viktigste formen for akademisk publisering er tidsskriftartikkelen. Tidsskriftene selges primært gjennom tradisjonelle abonnementsordninger. Enkeltsalg av tidligere utgaver forekommer i liten grad. Likevel anses det som så å si utenkelig å legge tidsskriftartikler ut for fri nedlasting. I stedet for å se på tidligere utgaver og artikler som salgsfremmende for kommende utgaver, forsvinner de i sin eksklusivitet.

Et annet argument for at vitenskapelige artikler bør legges på nettet, er at det styrker selve motivet for akademisk publisering, nemlig at andre leser og refererer til teksten. En amerikansk studie viste allerede i 2001 at sannsynligheten for å bli referert til er tre ganger så stor dersom teksten ligger tilgjengelig på nett.

«Del, spre og tjen penger – samtidig. Det er mulig.»

Det ligger en forventning, så vel politisk som teknologisk og blant brukerne, om en fremtidig forenklet tilgang også til akademiske tekster. Noe er på gang med Universitetsforlagets tidsskriftdatabase Idunn, der enkeltartikler kan lastes ned ved hjelp av en betalingsløsning. Det gjenstår å se om publikum er villig til å betale for et innhold som forlagene selv ikke betaler for – forfatterne belønnes kun med heder og ære – og som rent produksjonsteknisk skulle være dekket inn gjennom salg av tidsskriftet. Kanskje er det noe å lære av pressens satsing på nettaviser. Papirutgavene ser ikke ut til å forsvinne – tvert om.

Min appell går til forskningsinstitusjonene, som må gå foran ved å dele sin kunnskap fritt med alle. Den går til Norges forskningsråd og forskning.no, som må gripe formidlingsbehovet bredere og dypere. Den går til forlagene, som må samarbeide med brukerne, de som i en annen terminologi er det forgylte markedet. Del, spre og tjen penger – samtidig. Det er mulig.

– Jørgen Moland