For mange tellekanter?

Et utvalg har forsøkt å finne et system for hvordan forskere skal belønnes for å drive med formidling. Det har ikke vært lett. – Jeg er usikker på om det er hensiktsmessig å bruke så stor grad av tellekanter i Akademia, sier utvalgslederen.

FORMIDLING: Mens universitetene oftest er opptatt av allmennrettet formidling, er høyskolene mer opptatt av brukerrettet formidling. FOTO: JON SOLBERG

Etter Kvalitetsreformen fikk vi ett finansieringssystem som skal premiere vitenskapelig publisering, og ett som skal gi universiteter og høyskoler belønning for studentgjennomstrømning. Dette skal etter planen suppleres med en ordning med premiering av forskningsformidling.

Torunn Klemp er rektor ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og har ledet utvalget som har hatt det vanskelige arbeidet med å finne egnede indikatorer for belønning av formidling. Hun er sterkt i tvil om det er fornuftig å lage et slikt system, både for vitenskapelig publisering og for formidling.

– Kanskje hadde det vært fornuftig å stoppe ved undervisning, som de fleste andre land gjør. Men når vitenskapelig publisering kom med i dette systemet, måtte også formidlingen med. Vilkårene for formidlingen ville ellers blitt for trange, sier Klemp.

To omganger

Formidlingsutvalget, som er nedsatt av Universitets- og høgskolerådet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, leverte rapporten «Sammen om kunnskap II» i juni. Rapporten har vært ute på høring i høst, med frist 28. november. Planen var at et registreringssystem skulle være på plass fra 2007 og gi uttelling fra 2009.

«Det er vanskelig å tolke prosessen fra idé til patentering og bedriftsetablering som forskningsformidling.»

Dette er det andre utvalget som arbeider med disse spørsmålene. I 2004 og 2005 arbeidet det første utvalget med det som ble til innstillingen «Sammen om kunnskap». Denne viste at det måtte gjøres ytterligere utredningsarbeid for å forenkle indikatorsettet og for å sikre gode dokumentasjonssystemer og ordninger for etterprøving av resultater. Departementet ønsket da ytterligere arbeid, og det ble derfor satt ned et nytt utvalg. Også dette siste utvalget har opplevd arbeidet som krevende i og med at formidlingsoppgavene er så mangfoldige.

– Det har ikke vært en enkel jobb. Det vanskeligste har kanskje vært indikatorene som skal telle innovasjon og samhandling med arbeidslivet, sier Klemp. – Det er vanskelig å tolke prosessen fra idé til patentering og bedriftsetablering som forskningsformidling. Og det er også vanskelig å avgjøre når i denne kommersialiseringsprosessen det er riktig å snakke om et reelt resultat. Men departementet vil ha med disse indikatorene, og vi har derfor valgt en løsning med å telle lisenser som et forskningsbasert funn resulterer i, i tillegg til bedriftsetableringer og studentprosjekter. Strengt tatt er jo ikke studentprosjekter reelle formidlingsresultater, men vi har tatt det med fordi mengden studentprosjekter i samarbeid med næringslivet sier mye om at det skjer et samspill og en kompetanseutveksling.

Hva er formidling?

Klemp mener det i dette arbeidet har kommet klart fram at universitetene og høyskolene har et noe forskjellig syn på hva som er formidling. Mens universitetene oftest er opptatt av allmennrettet formidling i form av kronikker, bokutgivelser osv., er høyskolene mer opptatt av brukerrettet formidling. Med det siste menes for eksempel foredrag for helsevesenet, økonomer og andre som trenger ny fagkompetanse på et område. Utvalget har derfor definert formidling som forskning som blir formidlet til folk utenfor eget fagmiljø.

www.uhr.no

– Siw Ellen Jakobsen